Anmeldelse av The Rolling Stones - One More Shot (sang)

PISSLUNKA

 

Nja......nei, jeg føler ikke akkurat at det tar av med "One More Shot", også kjent som den andre nye sangen til The Rolling Stones, og sistesporet på den nye samleplaten "GRRR!". Og det er synd, for "Doom and Gloom" beviste at de kan hvis de vil. "One More Shot" er også rock, men litt roligere, mykere, snillere...adjektiver The Rolling Stones helst ikke vil være kjent ved, ihvertfall ikke når de prøver å rocke. Det er ikke engang det at sangen er dårlig, men den er ganske anonym og rett og slett et pisslunka bidrag til rockehistorien, spesielt etter å ha hørt på hele "GRRR!", som stort sett inneholder kremlåter. Nei, gutter: Etter å ha hørt "Doom and Gloom" lurte jeg på om ikke dere burde gi ut et nytt studioalbum, men etter å ha blitt kjent med denne sangen så synes jeg dere fortsatt kan la være. Du verden for en forskjell på de to sangene.

 

3 av 6

 

 

Synd de ikke utbroderte videoen slik som med "Doom and Gloom" 

Anmeldelse av Neil Young & Crazy Horse - Psychedelic Pill

 

NEIL YOUNG HVILER ALDRI

 

Så er Neil Young klar igjen med enda et album. Sammen med backingbandet Crazy Horse ga han ut cover-plata "Americana" tidligere i år, som viste seg å være en skuffelse, fra canadieren som har gjort det til vane å skuffe fansen i senere år. Da planene om å slippe et dobbeltalbum med den samme konfigurasjonen av musikere ble offentliggjort, følte jeg meg ikke videre optimistisk, og ble derfor svært positivt overrasket over den første singelen*, som nærmest knuste alt som var å finne på "Americana". De andre sangene han slapp før utgivelsen av albumet var av noe lavere kvalitet, men jeg hadde fortsatt et håp om et album som det var verdt å høre på. Så er "Psychedelic Pill" verdt all ventinga? Jeg heller faktisk mest mot et "ja", skjønt med noen kvaler.

 

Det kommer nemlig i stor grad an på hvilken Neil du foretrekker. Den rolige, akkustiske Neil eller jamband-Neil? På denne utgivelsen er det stort sett den sistnevnte du får se. Mer enn noen gang, vil jeg si, for den første sangen på plata, "Driftin' Back", er over 27 minutter lang, og, så vidt jeg vet, den klart lengste Neil Young-låta noensinne. Sangen er en endeløs oppvisning i sløv jamming, der Neil skifter mellom å vri diverse lyder ut av gitaren sin, og synge tekststrofer han finner på der og da. Det virker som det eneste planlagte i denne sangen er tempoet og "refrenget". Greit nok, det er jo litt imponerende at noen klarer å lage en sang ut av nærmest ingenting på den måten, men det er uansett den svakeste sangen på skiva. Ikke det at den suger, men den blir aldri bedre enn småkjedelig. Den fungere forsåvidt helt greit som bakgrunnsmusikk, så verdiløs er den ikke.

 


Neil Young kan rocke på sine gamle dager

 

Tittellåta er inkludert på plata to ganger (!). Første gangen du hører den vil du oppleve en helt forferdelig effekt kalt "phasing"* som fullstendig gjennomsyrer sangen. Eller, effekten i seg selv er vel ikke forferdelig, det er mer måten den er brukt på. I små doser kan det være en smart effekt, og jeg skjønner at de sikkert ville alludere til psykedelisk musikk fra 60-tallet, men snakk om overkill. Sangen i seg selv, derimot, er en badass rockelåt i kjent Crazy Horse-stil, og burde være en stor opplevelse på konserter. Heldigvis er det helt til slutt på plata plassert en alternativ mix av sangen som viser hvor bra den egentlig er. Selv Neil Young skjønte kanskje at folk flest ville mislike phasing-versjonen.

 

De korte låtene på plata er faktisk alle av god kvalitet. "Born In Ontario" er en fullgod rockelåt, kanskje enda bedre enn tittellåta, mens "Twisted Road", som jeg allerede har omtalt, fortsatt er en glede å høre på. "For the Love of Man", den siste av de kortere sangene, er unntaket på platen, i og med at det er svært rolig og nærmest spirituell, uten et spor av distortion på gitarene og en vokal som kunne kommet fra en engel. En gammel, lettere skjelvende engel, riktignok, men likevel, stemmen til Neil er så nydelig som den kan være akkurat nå. Hvis ryktene er sanne, handler denne sangen om sønnen hans som har Downs Syndrom, og med den kunnskapen treffer teksten godt i hjerterota.

 


Her med Crazy Horse.

 

Den lengre låta "She's Always Dancing" er bra, og ligger midt imellom en jam og en godt konstruert sang med sine 8 minutter. Da gjenstår det bare 16-minutter-sangene "Ramada Inn" og "Walk Like a Giant". Førstnevnte liker jeg litt bedre nå enn da jeg anmeldte den, muligens fordi den virker som en opptur etter en altfor lang jam-låt og phasing overkill, mens den sistnevnte er og blir en kremlåt, minst like episk som da den ble sluppet som singel.

 

Totalt sett er dette en plate jeg liker godt, problemet er bare at det er først på spor fire at det virkelig tar av for min del. Altså cirka tre kvarter inn i skiva, da mange andre plater allerede er ferdige. Likevel, overrasket eller skuffet er jeg ikke, fordi det finnes ikke noe slikt som et perfekt dobbeltalbum (skjønt "Blonde on Blonde" og "The White Album" kommer ganske nærme). Ikke er de dårligste låtene så dårlige heller, så jeg velger å se positivt på dette og anbefale platen. Vel og merke hvis du trives med en Neil Young som jammer og rocker i cirka 90 minutter, med et minumum av den intime stemningen han fokuserte mye på i begynnelsen av karrieren. Løp og kjøp, eller forbli sittende slapp og svett i godstolen og last den ned.

 

 

4 av 6

 

 

Fullversjonen av "Walk Like a Giant", muligens den beste sangen på plata.

Anmeldelse av Bruce Springsteen - Death to My Hometown (single)

OPPLØFTENDE TRAGEDIE

Årets singel? Tja, jeg får stort sett bare med meg "topp 40"-materiale når det gjelder singler, så jeg har sikkert gått glipp av en del, men dette er den kuleste singelen jeg har hørt på lenge. Springsteen synger om den økonomiske krisen som startet i 2008, og som fortsatt gjelder i en del land rundt om i verden, og han beskriver hvordan arbeidsløsheten i hjembyen hans har bredt om seg. Men melodien er så oppløftende! En irsk og/eller keltisk-aktig (hvor grensen går mellom de to kan kanskje noen forklare meg?) rockelåt full av både livskraft og sinne som får meg til å ville danse som en hobbit. Smerte og frustrasjon som inspirasjon er noe av det mest potente en låtskriver kan utnytte, for det er så sterke følelser. Men at en sang om et så kjipt (og kjedelig, jeg er dritt lei av å høre om økonomisk krise) tema kan gjøre meg så glad innvendig er et lite paradoks. Teksten er faktisk utrolig bra skrevet, og bruker masse allegorier som sannsynligvis er grunnen til at jeg ikke får automatisk vegring. Å skrive om aktuelle temaer med universelle, tidløse ord lønner seg stort sett alltid.


Så, en perfekt singel med nær perfekt tekst som i en perfekt verden hadde vært en kjempehit. Men vi som ser litt forbi den club-dominerte hitlista kan ihvertfall kose oss.

6 av 6

 

En live-versjon av sangen, svært energisk akkurat som studio-versjonen.

Anmeldelse av Bruce Springsteen - Wrecking Ball

 

 SPRINGSTEEN NÅR NYE HØYDER


Jeg er ikke akkurat den største Bruce Springsteen-fanboien. Jeg liker en del sanger av ham, men jeg synes for eksempel at halve "Born to Run" er ubrukelig, og "Nebraska" er en av de kjipeste platene jeg noengang har kjøpt. Når jeg valgte å høre på den nye plata hans hadde jeg derfor ingen spesielle forventninger. "Kanskje er det en bra sang eller to", tenkte jeg i mitt stille sinn. Ekstra gledelig var det derfor at albumet som helhet appellerte til meg nesten fra første stund. Og det var faktisk et av bonussporene som gjorde at jeg ble svært så positivt innstilt. "American Land" er en helt vanvittig kul låt, og burde være en del av ethvert vorspiel. Sterkt inspirert av irsk folkemusikk, og en slags blanding av Flogging Molly og The Pogues, er det en av de beste avslutningene på en plate jeg noensinne har hørt. Og det er kun et bonusspor! Den fortjener bedre, men jeg skal ikke klage for mye, for storparten av albumet er slett ikke så langt bak når det gjelder kvalitet.

Det som gjør dette til min favoritt Bruce Springsteen-plate er rett og slett at mye av materialet henter inspirasjon fra irsk folkemusikk. Jeg er absolutt ingen ekspert på den sjangeren, men omtrent halvparten av sangene kunne vært framført i en irsk pub av et lokalt irsk band uten at noen hadde reagert det minste. Bortsett fra å danse og synge med, selvfølgelig (det kan jo diskuteres at flere kjennetegn for irsk folkemusikk også er å finne i tradisjonell amerikansk folkemusikk og at det er litt tilfeldig at denne platen ble såpass irskaktig, men det bryr meg ikke nevneverdig). Særdeles vellykkede låter i denne kategorien er tittelsangen, "Shackled and Drawn" og "Death of My Home Town". Alle tre er småaggressive låter fulle av liv og nerve som får det til å rykke godt i både rocke- og folkefoten. Men det er ikke kun futt og fart som gjelder. "Jack of All Trades" er en slags ballade i samme lyriske stil som albumet som helhet, og som avsluttes med en nydelig gitarsolo av Tom Morello, en mann som også dukker opp på "This Depression". Jeg har aldri vært særlig glad i noe av det Tom Morello har gjort i sin karriere, men jeg innrømmer glatt at han vet å spille en gitarsolo med følelse. 

        Mannen tar seg jo fortsatt bra ut!

 Apropos lyrisk stil: De fleste sangene på "Wrecking Ball" omhandler sosial urettferdighet, arbeidsledighet, kapitalistenes grådighet og den amerikanske "sjelen" som har råtnet på rot. Men Bruce har samtidig en klar positiv innstilling, og oppfordrer og tror på at det kommer til å ordne seg, så lenge folk samarbeider og hjelper hverandre.


Nå skal det sies at ikke alle sangene er av høy kvalitet. Den overnevnte "This Depression", en relativt rolig låt der Bruce prøver å være så følsom som mulig, imponerer ikke låtskrivermessig og rører så absolutt ikke ved sjela, og dermed må det kunne kalles en mislykket sang. "You've Got It" er en heller tam låt med en irriterende vokalmelodi inspirert av gammel rock'n'roll, og bonuslåta "Swallowed Up (In the Belly of the Whale) er rett og slett håpløst dårlig. Men hvis en bonuslåt er dårlig, er det lett å overse, mens hvis en bonuslåt er glimrende, så løfter det hele plata. Artig hvordan det fenomenet funker. Andre sanger som bør nevnes som er bra, men ikke glimrende, er "Rocky Ground", en rolig gospel/pop-låt med bakgrunnsvokal og rapping (!) av Michelle Moore, og åpningssporet "We Take Care of Our Own", som er en trygg og erketypisk Springsteen-låt. Albumet avsluttes med "We Are Alive", en godlåt som får meg til å tenke på både cowboyer og Mexico. Men avsluttes og avsluttes...vi har jo "American Land" helt til slutt, som bonusspor nummer to, og som akkurat nå er årets låt for min del (ja, jeg vet den ble skrevet for noen år siden, men det har ingenting å si).

             Ok, *pust* *pes* klapp i hendene en gang til *pes* *pust*.

Lydmessig er albumet ganske moderne, men også svært variert (noe som er mangelvare i moderne produksjon, og til dels låtskriving). Det er masse forskjellige instrumenter som brukes, det er interessante backing-vokaler og det merkes at produsenten og lydteknikerne har tatt seg flid med å tilpasse lydbildet til hver sang, stort sett med hell. Det eneste negative er at volumet kunne vært noe lavere, både trommer og blåseinstrumenter skurrer ganske bra noen ganger. Jeg mistenker at det er masteringen som har skylden her, noe som har vært veldig typisk de siste 15 årene, helt siden plateselskapene begynte å overse at vi faktisk har en volumknapp på stereoen vår vi kan justere. Men det er ikke så ille at det ødelegger lytteopplevelsen, langt ifra. Bruce Springsteen er fortsatt en svært relevant artist i en alder av 63 år, og han har prestert å spille inn og gi ut noe som er det beste albumet jeg har hørt fra ham foreløpig. Kanskje jeg forandrer mening når jeg får hørt på flere av de mest populære platene hans, men jeg er faktisk ikke så sikker på det. Jeg er farlig nær å gi "Wrecking Ball" en femmer, men en svak låt for mye gjør at jeg havner på en veldig sterk firer. Neste gang bør han gi ut 10 låter i samme stil som "American Land", da hadde jeg fort gitt ham en sekser!

 

4 av 6 

 

By Request: Anmeldelse av The Dear Hunter - Act III: Life and Death (2009)

[By Request er anmeldelser der jeg har fått anbefalinger fra venner eller andre, som gjerne vil at jeg anmelder musikken de digger. Det ligger en viss fare i å bli venneløs ved å gjøre dette, men pytt pytt...]

 

KREATIVT ER DET JO


The Dear Hunter er navnet på et indie rock band fra USA, og var opprinnelig et sideprosjekt for Casey Crescenzo mens han var vokalist i post-hardcorebandet The Recieving End of Sirens. Han fant fort ut at han ville gjøre noe mer med sangene han skrev, og dermed ga han seg i The Recieving End of Sirens for å kjøre sitt eget løp. Siden 2006 har han som sjef i The Dear Hunter gitt ut tre fullengdere, tre EP-er, og et utrolig sært prosjekt der de lagde ni EP-er som hver omhandlet en farge, og samlet likesågodt det hele i et boxset (en slags best-of versjon med 11 sanger ble også gitt ut).

 

Jeg skal konsentrere meg om den foreløpig siste fullengderen som ble gitt ut i 2009. "Act III..." er den tredje delen i et konsept som etter planen skal utgis over seks album. For å si det kort og godt, så handler konseptet om en gutt kalt "The Dear Hunter", som ble født en gang på begynnelsen av 1900-tallet, og hvis Casey får gitt ut alle platene han har planlagt, skal vi få følge "The Dear Hunter"s liv helt fram til hans plutselige død. På "Act III..." må han bl.a. delta i hva jeg antar er første verdenskrig, forgifte faren sin og se stebroren sin dø. Jeg skulle gått nærmere inn på konseptet hadde jeg brydd meg i større grad. For sannheten er at tekst og konsept i musikk kan være så bra det bare vil, men det betyr ikke noe hvis ikke musikken fenger. Og når det gjelder musikken på "Act III..." så fenger den stort sett ikke.

 

                   Ut på tur, aldri sur.

 

Og det er fryktelig synd! For det er ingen tvil om at Casy Crescenzo har et overskudd at kreativitet. Bandet hans omtales som indie rock, men "Act III..." er langt mer enn hva den merkelappen skulle tilsi. Dette kan nemlig også omtales om prog-relatert rock, med inspirasjoner hentet fra alt fra Dream Theater til cabaret og musikaler (denne plata kunne vært basis for en Broadway-oppsetning, såpass mye minner deler av den meg om teater). Sangene er varierte i seg selv også; de aller fleste forandrer både stemning og rytme ihvertfall èn gang. Det er også en latterlig stor variasjon når det gjelder bruk av instrumenter. Og vet du hva, en gang iblant kommer det en seksjon jeg virkelig digger. Eksempler på dette er "This Beautiful Life", som iblant har en stilig "ba-ba-ba-ba-ba"-vokal, og "In Cauda Venenum" hvis åpning gir meg assosiasjoner til både latinomusikk og midtøsten og omegn. Samme sang har også en passe syk leadgitar i refrenget som fascinerer meg. I tillegg vil jeg si "Go Get Your Gun" er passe catchy og avslutningssangen "Life and Death" skaper en viss stemning jeg setter pris på.

 

Så hva er galt med plata? Vel, for meg er vokalen til Casey et stort aber. Teknisk sett er han svært god, men han har en evne til å plage øregangene mine. La oss kalle ham en mindre irriterende Cedric Bixler-Zavala (The Mars Volta) og en mer irriterende Matthew Belamy (Muse), så får du kanskje en idé om hva slags stemme han har. Han har vel en mer konvensjonell stemme enn noen av de to, men likevel. Uansett, et godt lag med reverb hadde nok gjort Caseys vokal bedre, den blir for tørr og slitsom som den er nå. Enda verre er det at sangene ikke evner å fenge som helhet. Hvis man hører på plata mens men driver med noe annet, kan det fungere helt greit, men når man setter seg ned og virkelig lytter, så blir det for langt mellom de bra seksjonene.

 

             Kanskje burde Casey prøvd seg som forfatter istedet? Han har da utseendet. 


Og bare for å gjøre det hele et par hakk kjipere, så er albumet nær kvalt av en produksjon som ikke gir rom for å puste, med tilnærmet null dynamikk. Dette er svært typisk for moderne musikkproduksjon (ja, hvorfor ikke gjøre det mer slitsomt for øra å nyte musikk?....), der fingerspill på akkustiske gitarer har like høyt volum som trommer i fullt firsprang, men "Act III..." synes jeg utmerker seg i dårlig produksjonsteknikk og mastering. Det som ofte skjer når dynamikken mangler, er at hvert element skiller seg mindre ut. Ta for eksempel all koringen på denne plata. Det er spilt inn veldig mye bakgrunnsvokaler, og de er bra utført, men de blir så utrolig veike og intetsigende takket være produksjonen. Jeg liker høylydt og nærmest aggressiv koring som virkelig gjør at en sang tar av, slik som The Beach Boys, The Beatles og Queen gjorde det. Som om ikke det var nok, hører jeg til og med litt skurring når jeg bruker hodetelefonene mine, og det er ikke ofte dèt skjer! Dette er et album som hadde hatt en enorm fordel av bedre produksjon, med tanke på hvor avansert instrumentering og innspilling det er snakk om.  

 

Det er nærmest umulig for meg å anbefale denne plata til noen. Jeg hører at bandet er talentfullt, jeg skulle bare ønske de klarte å fokusere mer på hver enkelt sang slik at kvaliteten heves, og fått inn en produsent som vet hva han driver med. Men hvis du nå liker Dream Theater, The Mars Volta, Coheed & Cambria, Muse og musikaler, så kan du alltids hoppe i det.

 

 

2 av 6

 

Anmeldelse av Neil Young & Crazy Horse - "Twisted Road"

 

NEIL + DYLAN = SANT

 

En ny uke, en ny Neil Young-anmeldelse. Mannen laster opp musikkvideoer oftere enn de fleste for tiden, og dette er den tredje videoen med materiale fra den nye platen "Psychedelic Pill", som er tilgjengelig på Spotify, og som jeg kommer tilbake til etterhvert. I motsetning til de to første sangene ("Walk Like a Giant" og "Ramada Inn"), som varte i over et kvarter hver, er "Twisted Road" kort og konsis. Sangen ser ut til å handle om artister og band som inspirerer, og hvordan Neil brukte (og bruker) sine inspirasjoner til å lage sitt eget uttrykk, sin egen musikk, for så å dra på turné og inspirere andre. Det kuleste her må være at han nevner både Bob Dylan og sangen hans "Like a Rolling Stone", og jeg vet fra tidligere at sanger som handler om Dylan automatisk blir bra. Hør bare på Bowies "Song For Bob Dylan" og spesielt Joan Baezs "Diamonds & Rust" (som ble coveret av Judas Priest på en fantastisk måte. Det bandet tok for øvrig sitt navn fra Bob Dylans sang "Frankie Lee & Judas Priest"...tilfeldig? Jeg tror ikke det, gitt. *haisommermusikk*). Og sangen ER bra. Ikke et mesterverk, men svært fornøyelig likevel, med relativt fengende vers og refreng, og med en fremtredende tamburin som gjennomsyrer sangen. I tillegg til det, kan ikke enkelt og smakfullt gitarspill, Crazy Horse-koring og en Neil som synger "how does it feel!" gå galt. Jeg merker meg at "Psychedelic Pill"-sangene virker å variere veldig i kvalitet, men jeg ser nå fram til platen likevel. 

 

 

4 av 6

 

 

Dylan! Roy Orbison! Grateful Dead! Gamledager!

Anmeldelse av Bon Iver - Beth/Rest (sang)





MAGI

 

Bon Iver er et av de bandnavnene som har en evne til å irritere ene og alene fordi man blir usikker på hvordan man skal uttale det. Endelig har jeg fått sjekket siden deres på Wikipedia og funnet svaret, så takk for fri informasjon på nett, o utvikling. Så over til sangen. Jeg er ganske fersk når det gjelder dette bandet, og har bare hørt enkelte låter tidligere. "Beth/Rest" er helt ny for meg, og når Bon Iver slapp en video til sangen, bestemte jeg meg for å ta en lytt eller ti.

 

Det første som slår meg (bortsett fra at den er ganske annerledes i forhold til resten jeg har hørt av Bon Iver) er "Genesis!". 80-talls Genesis, altså, den poppete utgaven. Dette skyldes både produksjonsteknikk og valg av instrumenter. Dette er ikke en fornærmelse, siden Genesis var flinke til å skape en viss drømmeaktig stemning med sine rolige sanger på den tiden, i likhet med "Beth/Rest". Likevel vil jeg si Bon Iver skaper noe eget her. Sangen er rett og slett nydelig. Esoterisk tekst blandet med en noe ubestemmelig rytme, mystiske vokaler, varmt piano/keyboard og en smakfull leadgitar som tar deg med til stjernene og tilbake...jeg føler magien i mageregionen, en slags lengtende og samtidig beroligende følelse, og jeg ser for meg en vinterkveld med snø som daler sakte ned, og tente lykter. Med andre ord, dette er en sang jeg allerede har blitt svært glad i, etter bare et par dager. Og dèt er ikke ofte. Du leser ordene til en ny Bon Iver-fan.

 

6 av 6

 

Passe sær video som ikke kan matche en egens fantasi, men interessant er den allikevel.

Anmeldelse av Neil Young & Crazy Horse - "Ramada Inn" (sang)





TRASKER AVGÅRDE

 

Neil Young & Crazy Horse lastet nylig opp sang nummer to fra deres nye dobbeltalbum, "Psychedelic Pill", i et forsøk på å øke forventningene. Mens singelen "Walk Like a Giant" var det beste jeg har hørt fra Neil Young på en god evighet, er "Ramada Inn" en langt mer traust affære. Dette er muligens slappere og mer intetsigende enn mye på den forrige platen "Americana" (og det sier ikke lite!). 16 minutter og 49 sekunder gjør den hakket lenger enn "Walk Like..", men Neil og gutta klarer ikke å fylle den med noe meningsfylt, og det blir bare en altfor lang jam med vers og refreng som trasker sløvt avgårde, uten å legge igjen en eneste fengende note. Jeg skal gi Neil honnør for fint gitarspill og herlig gitarlyd, men det hjelper lite når sangen i seg selv ikke når opp. Jeg blir faktisk irritert over teksten òg, som er en grei beskrivelse av et forhold som etter mange år ikke lenger fungerer som det gjorde, men det blir for banalt, og Neil kan mye bedre enn dette. I tillegg legger jeg merke til at bassen kunne vært mer fremtredende. Slik den er nå høres den for spinkel ut. Jeg håper og tror dette er den dårligste låta på "Psychedelic Pill", men jeg må innrømme at jeg er småbekymret.

 

 

2 av 6

 

 

Hadde jeg kjørt bil mens denne sangen var på radioen, hadde det garantert endt i en utforkjøring....zzzzzzz.

neilyoung crazyhorse sang video ramadainn

Anmeldelse av The Beach Boys - 50 Big Ones: Greatest Hits

REN NYTELSE

 

Jeg har aldri vært en stor Beach Boys-fan. Jeg syntes de var altfor gammeldagse og fjerne, og selv etter at jeg ble forelsket i The Beatles (som jo ble populære bare et par år senere) fortsatte jeg å ha det synet. Etterhvert klarte jeg å skjønne deler av platen som regnes som deres mesterverk, "Pet Sounds", og jeg har også hørt flere andre låter og likt noen av de. Men det er først etter å ha hørt på denne samleplaten en del ganger at det har gått opp for meg at The Beach Boys er et genialt band. På tidlig 60-tall skrev de tilsynelatende enkle rockelåter som ungdom kunne identifisere seg med, men allerede fra starten var bruken av harmonier og akkorder relativt sofistikert, og hovedsaklig takket være vokalist og bassist/pianist Brian Wilson, ble de bare mer og mer avanserte fram til innspillingen av "Smile"-plata i 1967, et album som skulle forbli uutgitt fram til 2004, grunnet Brians nervøse sammenbrudd.

 

Denne samlingen (utgitt som et ledd i deres 50-årsjubileum) inkluderer materiale fra den første fullengderen i 1962 ("Surfin' Safari") til den foreløpig siste, "That's Why God Made the Radio", utgitt tidligere i år. Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, det er så mange fantastiske sanger her. Vi har enkle rock'n'roll-låter ("Surfin' Safari", "Little Honda", "Surfin' USA"), nydelige ballader ("Surfer Girl", "The Warmth of the Sun", "Kiss Me Baby"), sofistikert pop ("California Girls", "I Get Around", "All Summer Long") og rolige, introverte sanger ("In My Room", "I Just Wasn't Made For These Times", "God Only Knows"). Alle de nevnte låtene, kanskje med unntak av "Surfin' Safari", er glimrende, og "God Only Knows" er en av de beste sangene jeg noensinne har hørt. Det er en av de få sangene her som ikke har noen stor grad av vokalharmonier, men blandingen av tekst, instrumentering, grep og sammenflettingen av vokaler mot slutten, gjør dette til et mesterverk alle burde få muligheten til å høre. Når han synger "God only knows what I'd be without you", får jeg gåsehud, og nesten tårer i øynene. Dette er hvorfor jeg har musikk som min største lidenskap!

 


Gamle...
 

 Sistnevnte sang er forøvrig fra albumet "Pet Sounds", som er bra representert her med fire sanger. "Wouldn't It Be Nice" er vel den mest kjente sangen derfra, en kjempefin godlåt som er både livslystskapende og melankolsk på en gang. Dette gjelder mange Beach Boys-sanger. Selv de med fart og futt har ofte elementer av tristhet eller lengsel i seg, og jeg tror denne unike sammensetningen er hovedgrunnen til at jeg tiltrekkes av bandet. "Good Vibrations", (fra det avlyste "Smile"-albumet, men gitt ut som singel i 1966) må være en av de mest komplekse poplåtene som har nådd toppen på hitlistene. Makan til produksjon og variasjon i både stemning og sound har jeg sjeldent vært vitne til, og det i en låt lagd for snart et halvt århundre siden! Den er det perfekte beviset på at de avanserte verktøyene vi har for musikkinnspilling i dag ikke på noen måte kan erstatte kreativitet og nyskapning.

 

 
...eller unge; de hadde aldri et kult image, kan man si.

 

Jeg merker superlativene sitter farlig løst i denne anmeldelsen, så hvert øyeblikk begynner jeg å gjenta meg selv, til alles fortvilelse. Jeg vil derfor bare nevne et par sanger til. "Kokomo" er deres comebacksang, og var en del av filmen "Cocktail" (Tom Cruise) fra 1988. Sangen er dynket i typisk sen 80-tallsproduksjon, og med en så cheesy tekst og framføring at det kan få enhver sjel til å rødme i forlegenhet. For ikke å nevne saksofonsoloen! Men likevel har sangen såpass mye bra i seg at jeg velger å nyte den. Samlingen har også to sanger fra det nyeste studioalbumet. Tittellåta "That's Why God Made the Radio" er en skikkelig bra sang, med sedvanlig Beach Boys-melankoli og harmonier som fryder øregangene, og beviser at bandet har noe å tilføre musikkverdenen den dag i dag. "Isn't it Time", derimot, imponerer ikke særlig, og er "bare" helt grei.

 

Det er en haug med sanger jeg ikke har nevnt engang, med gode grunner. Først og fremst ville denne anmeldelsen aldri ta slutt, men det er også slik at det er vanskelig å sette seg ordentlig inn i 50 sanger uten å bruke månedsvis på å bli kjent med dem og gjøre seg opp en endelig mening. Men en god indikator på hvor mye jeg koser meg med denne platen er at jeg så å si aldri føler for å hoppe over selv de sangene jeg ikke er så glad i eller ikke helt har "skjønt" enda. Jeg tar gjerne alle 50 i samme slengen, og om ikke det fortjener toppscore, så vet ikke jeg. Gjør deg selv en tjeneste og kjøp, stream eller last ned denne utgivelsen (hva du enn foretrekker). Dette er ikke bare et historisk dokument, det er rett og slett genial låtskriving og innspilling, og den vil garantert gi deg noe positivt, nesten uansett hva slags musikk du foretrekker. Nyt!

 

 

6 av 6

 

 

Fin oversikt over utgivelsen og litt annen info

Anmeldelse av Van Morrison - Born to Sing: No Plan B




ZZZZZZZZZZ.....

 

Van Morrison, mannen bak den legendariske sangen "Brown Eyed Girl", er tilbake med et nytt studioalbum, hans 34. i rekken. Det begynner å bli en stund siden storhetstiden hans nå, men i likhet med andre veteraner som Paul McCartney og Neil Young, er det hyggelig å se at han ikke har gitt seg enda. Skjønt, "Born to Sing..." er vel ikke akkurat comeback-albumet folk har ventet på.

 

For å nevne stilen først, så er hele albumet stort sett en blanding av jazz og blues, profesjonelt utført, og den er veldig avslappet og rolig. I tillegg er produksjonen svært så elegant, med et varmt og intimt lydbilde. I så måte er dette den perfekte plata å sette på i bakgrunnen en sen kveld du har besøk av kjæresten, eller som en avslutning på en hjemmefest, eller til og med som en start på søndagen, fyllesjuk eller ikke. Men som en god lytteopplevelse treffer den knapt nok treet blinken er festet til.

 

Det begynner ikke så verst, med åpningslåta og singelen "Open the Door (to Your Heart)", en av de få sangene med litt futt og fart i, og kanskje den mest fengende. Så roer Van Morrison ned med "Goin' Down to Monte Carlo", en blueslåt med et fascinerende lavmælt orgel i bakgrunnen som er som balsam for sjelen. Jeg nyter virkelig de første tre-fire minuttene...inntil ting begynner å gjenta seg selv mer enn godt er, og sangen gir seg jaggu ikke før det har gått over åtte minutter, lenge etter at mitt toleransenivå for intetsigende pjatt har blitt passert. Og det i løpet av spor to. Bare åtte sanger til...og her er problemet med albumet: Du kan begynne med nesten hvilken som helst sang, og synes den er fin, men etter to-tre av de, har du fått dosa di, og du merker at hjernen desperat prøver å unnslippe situasjonen ved å konsentrere seg om hva som helst annet enn den musikken du sitter og hører på. "Close Enough For Jazz" er det litt mer driv i, bryter opp det monotone midtveis i plata, og tilfører sårt trengte fengende noter. Noe mindre imponerende blir det derimot når du finner ut at sangen er en tidligere utgitt instrumental fra 1993 som han nå har skrevet tekst til.

 



 

 Jeg leste en sammenligning mellom "Born to Sing..." og "Moondance" fra 1971, hvor det trekkes fram at de deler den samme feelingen, det samme soundet. Her kan jeg være delvis enig, men "Moondance", i motsetning til denne plata, har faktisk sanger som er vellagde og fengende. Og med en vokal som er langt bedre. Van Morrison høres ikke så aller verst ut her heller, men når han befinner seg i sitt øvre stemmeregister, så kan han bli irriterende, du merker at han butter mot grensa av hva han klarer.

 

Jeg hadde håpet at denne mannen skulle vise seg å være like vital som de gamle ringrevene Bob Dylan og Bruce Springsteen har vist seg å være i år, men det er bare å innse at Van Morrison ikke er i nærheten av hva han en gang var. Med tanke på at å høre på hele plata på en gang er en lidelse, burde jeg kanskje gi den en éner. Men siden 1. jeg ikke har altfor mye erfaring med jazz, og 2. bakgrunnsmusikk er kjekt til sitt bruk, så skal jeg la være å slakte den fullstendig. Uansett er jeg svært skuffet.

 

 

2 av 6

 

 

 

Utdrag fra sangene på plata. Kanskje alt du noengang trenger å høre fra den, skal sant sies.

Les mer i arkivet » November 2012 » Oktober 2012 » September 2012
kanelerdigg

kanelerdigg

32, Fredrikstad

Musikkgal fyr som stadig oppdager ny og gammel musikk å høre på. Fant ut at han skulle begynne å skrive og publisere musikkanmeldelser, og havnet her. Skriver vanligvis ikke om seg selv i tredjeperson, men gjør et unntak akkurat nå.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits