Anmeldelse av Neil Young & Crazy Horse - Americana

ET PUSSIG RESTAURERINGSPROSJEKT


Neil Young er en av de absolutt største artistene innen "singer/songwriter"-sjangeren, som vanligvis kjennetegnes av introspektive tekster og akkustisk gitar eller piano. Men Neil Young har også en rocka side, som han viser fram på "Americana", hans første samarbeid med backingbandet Crazy Horse siden 2003 og albumet "Greendale". Forskjellen er at denne gangen har Neil valgt ut 11 cover-låter, storparten av dem tradisjonelle amerikanske viser. Et av målene med platen er visstnok at disse låtene med tidens tann har blitt forvandlet til noe hyggeligere og mer fordøyelig, og Neil har gått tilbake til de originale sangtekstene og brukt dem. Selv ble jeg kjent med låtene "Clementine" og "Tom Dula" i barneskolen, og ja, "Tom Dula" var vel en litt trist låt, men jeg husker da virkelig ikke at "Clementine" involverte både en drukningsulykke og et selvmord, så her valgte nok forfatterene av sangboken forståelig nok en mer hyggelig variant. Ellers på albumet finner vi låter som "This Land Is Your Land" av Bob Dylan-"mentor" Woodie Guthrie, "Get a Job", en doo-wop låt fra 1957 og "God Save the Queen" (!), som de aller fleste vet hva er.

Så tekstene er altså restaurerte og autentiske, men hva med musikken? Her har Neil Young & Crazy Horse valgt å gå for deres egen unike stil, og de aller fleste låtene har et rufsete, garasjeband-aktig preg, der både vokal og melodi skiller seg markant ut fra de originale låtene. Det låter til tider fett med Neil's rytmegitar; han har en helt egen sound som jeg enda ikke har hørt fra noen andre. Lydmessig er dette svært så fornøyelige saker, med en balansert produksjon der alle instrumenter kan høres klart og tydelig, skjønt albumets rufsete karakter kan gjøre at ikke alle er enig i det. Men tro meg, denne plata har en produksjon som passer midt i blinken. 

Desverre kan ikke sangene leve opp til det lydmessige på noen som helst måte. Dette er til tider virkelig kjip musikk som får meg til å lengte tilbake til 1970 og "After the Gold Rush", til den gang Neil Young var en brilliant låtskriver. Noe av materialet er interessant. "Clementine" er dyktig omgjort og utført, "Wayfarin' Stranger" er den eneste rolige sangen og kanskje den eneste grunnen til at jeg er positiv til den, og "High Flyin' Bird" er rett og slett imponerende, med herlig rytmegitar og fascinerende akkorder. Selv "God Save the Queen" er grei, kanskje den beste versjonen til nå, selv om det ikke sier stort. Men ellers er albumet en pine å høre på. Spesielt vil jeg trekke fram "Tom Dula" som rett og slett gjør meg pinlig berørt på Neil Youngs vegne. At det går an for en så etablert og til tider genial artist å ikke bare fremføre, men faktisk også gi ut noe til de grader grusomt som denne versjonen av "Tom Dula", skjønner jeg ikke. Rett og slett total mangel på kvalitetskontroll. Greit, "Tom DolEY" som jeg vokste opp med sugde også, men Neil tar sangen til nye dybder. Imponerende på sitt vis. "This Land Is Your Land" er bedre, men svært blodfattig i forhold til originalen. Og hva er det med koret han har leid inn for å hjelpe til med å fylle ut sangene her og der? I nesten alle tilfeller høres det helt malplassert ut, og bidrar til å trekke kvaliteten ytterligere ned. 

Hadde hver sang vært omtrent på høyde med "High Flyin' Bird", skulle jeg kost meg med denne plata i lang tid fremover, men når resultatet er så ujevnt og til tider fælt, så ønsker jeg bare at Neil Young hadde hoppet over denne idéen og heller gitt ut nye sanger. Nå skal det nevnes at takket være nettopp dette prosjektet skal han også gi ut "Psychedelic Pill" i Oktober, også med Crazy Horse, og med originale låter, så får vi håpe han kan imponere mer på den. Imens setter jeg på "After the Gold Rush" og ignorerer denne flaue utgivelsen. 

 

2 av 6

 

 

En av de få sangene som er verdt å få med seg 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits