Anmeldelse av Animal Collective - Centipede Hz

INTERESSANT MEN ROTETE

 

Animal Collective har vært produktive i år. Først ga de ut EP'en "Transverse Temporal Gyrus" i april, deretter den doble A-side-singelen "Honeycomb / Gotham", og i september albumet "Centipede Hz". Mange har vært spente på hva de kunne finne på denne gangen, spesielt siden forrige album, "Merriweather Post Pavilion", fikk så til de grader gode omtaler. Selv har jeg bare hørt på forrige album litt nå og da, og det virket ikke som den var helt min greie. Med denne derimot har jeg virkelig prøvd å forstå opplegget med Animal Collective, desverre uten at det har gitt så positive resultater.

 

Først og fremst er lydbildet noe av det minst tiltrekkende jeg har hørt på lenge. Spesielt er flere av vokaleffektene ikke bare unødvendige, de er kjipe i tillegg. Jeg skulle gjerne hørt en vokal som ikke er så overlesset med effekter, for det virker som om vokalist Avey Tare har en ganske bra stemme (bandmedlemmene Panda Bear og Deakin bidrar også med vokal på plata, og de virker flinke, men Avey Tare gjør mesteparten av jobben). Så har vi trommene som de har valgt å gjøre altfor tunge og dempede, noe som gjør at de mister kraften de kunne hatt, og bidratt til at sangene hadde blitt mer eksplosive. Til slutt synes jeg også at de kunne kuttet ut halvparten av effektene som til enhver tid ligger og forkludrer sangene. Greit, delvis er de med på å gjemme noen svake låter, men det er faktisk noen bra her også, hvis man er litt tålmodig og kjemper seg gjennom den tykke produksjonen.

 

"Today's Supernatural", første singelen fra plata, er nemlig en god psykedelisk sak med en glimrende "let let let let let let let let go"-vokallinje, og stemningsfylt keyboard i bakgrunnen. "Applesauce" er den beste sangen etter min mening, med en stammeaktig rytme, og et kjempecatchy refreng der en tåkelurlignende effekt faktisk bidrar sterkt. Teksten får meg også til å ville spise frukt, og det er jo positivt. Jeg må forresten bli litt imponert over hvor mange ord i sekundet det er mulig å synge, der må Animal Collective ligge i verdenstoppen, og det er artig å lese sangtekstene mens man hører på låtene. Ikke at sangtekstene gir så altfor mye mening, men det virker som om de er basert på bandmedlemmenes opplevelser, og ikke bare er tilfeldige ord. Så kan man jo tyde tekstene etter egen magefølelse. De to andre låtene som gjør meg glad er "Monkey Riches", som har et fint driv, og "Pulleys" som vokalmessig imponerer mest med sin flerstemthet, noe som gjør den enda mer fengende. Dette er noe Animal Collective burde brukt som virkemiddel på enda flere sanger.

 

Resten av låtene varierer fra "greie" til "kjedelige" til "småirriterende". Selv åpningslåta "Moonjock" som starter så lovende, klarer ikke å leve opp til forventningene. Ved storparten av sangene får hjernen mest lyst til å koble ut, delvis grunnet produksjonen, men også fordi mange av sangene hverken når et klart høydepunkt eller klarer å ta deg med på en reise. De bare er der liksom, uten noen spesiell grunn. Og når man sitter igjen med en slik følelse, blir det svært vanskelig å anbefale "Centipede Hz".

 

3 av 6

 

 

Lelelelelelelelelet go!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kanelerdigg

kanelerdigg

31, Fredrikstad

Musikkgal fyr som stadig oppdager ny og gammel musikk å høre på. Fant ut at han skulle begynne å skrive og publisere musikkanmeldelser, og havnet her. Skriver vanligvis ikke om seg selv i tredjeperson, men gjør et unntak akkurat nå.

Kategorier

Arkiv

hits