Anmeldelse av Muse - The 2nd Law

IRRITERENDE UJEVN

 

 

"The 2nd Law" fortsetter trenden til Muse, i og med at den er muligens mer bombastisk enn jeg noen gang har hørt dem tidligere, med en salig blanding av rock, metal, opera, symfoniorkester, dubstep og electronica. Samtidig er det også den roligste og mest tålmodige platen de har, så snakk om å skape et schizofrent uttrykk. Og det hele starter svært lovende. Faktisk er de fire første sangene blant det beste Muse, eller rettere sagt Matthew Bellamy, noengang har skrevet. Vi har "Supremacy", en herlig symfonisk rockelåt, med et badass riff, like badass strykere, men også nydelige rolige partier, der Matthew viser stor beherskelse i sin vokal. Og når han først tar den helt ut, når han synger ordet "supremacy", ja, så høres det så rått ut at man kan få gåsehud. Videre har vi "Madness", den andre singelen fra plata. "Madness" er helt annerledes, en svært tålmodig og rolig, men samtidig småfunky låt som tidvis minner sterkt om Queen, nærmere bestemt "I Want to Break Free". Likevel har den helt klart sin egen identitet, og jeg vil trekke frem både refrenget og "ma-ma-ma-ma-ma-ma"-bakgrunnsvokalen som svært vellykkede.

 

Deretter får vi "Panic Station", en drivende god funklåt med overraskende direkte vokal fra Matthew. Med "direkte" mener jeg at han vanligvis har en tendens til å la stemmen sin bukte og vri seg, og tyne ut mer av ord han synger ved å nekte å gi slipp på dem, mens her spytter han dem ut så fort han kan, og det høres rett og slett fett ut. Den siste av de fire er OL-låta "Survival" (med en kort "Prelude"), som jeg har hørt mye blandet om. Noen synes den er så overdrevet og bombastisk og ufrivillig latterlig at de nærmest spyr seg ihjel av den, mens andre får ståpels og digger den vilt og hemningsløst. Etter å ha hørt den noen ganger, heller jeg mer mot den sistnevnte gruppen, selv om jeg var noe skeptisk i starten. På dens mest aggressive kan jeg sverge på at jeg har hørt lignende før, innen metal-sjangeren. Kanskje Dimmu Borgir eller Avantasia? Jeg er ikke sikker, men uansett er "Survival" ytterst tilfredsstillende, og sannsynligvis den beste sangen noensinne relatert til de olympiske leker.

 


Muse gjør OL mer spennende.
      


Andre bra sanger er "Animals", hvis tekst virker som handler om Wall Street og dens grådige finansmenn og aksjespekulanter (eller Gordon Gekko, om du vil), og den U2-aktige "Big Freeze", som har et fantastisk oppløftende refreng, og er noe av det aller beste på albumet. Men så er det jammen slutt også. Demokratisk nok har bassist Chris Wolstenholme fått lov til å ha med to sanger, "Save Me" og "Liquid State", og i utgangspunktet er det spennende at de eksperimenterer på den måten også (særlig ved å la ham synge de i tillegg), men desverre for oss er dette de to dårligste låtene på plata. De suger, faktisk. Vilt, til og med. Førstnevnte låt er formløs, søvndyssende og intetsigende, og virker lang som et vondt år, mens den andre låta er en altfor anonym lettmetall-låt som ikke inneholder noe som helst av verdi. Synd, fordi Chris synger helt greit, og man skulle tro at etter så mange år i bandet, så hadde han lært noe av Matthews låtskriverferdigheter, men neida. Like skuffende er det at de to tittelsporene som avslutter albumet heller ikke holder mål. "The 2nd Law: Unsustainable" inneholder solide doser dubstep, og jeg håper Muse aldri kommer i nærheten av den sjangeren igjen. Å konstruere sanger rundt lydsnutter av folk som snakker er heller ingen god idé - begge tittellåtene lider sterkt under det fenomenet, og de blir dermed totalt unødvendige og overflødige.

 

Av 13 spor, er det dermed kun 6 som virkelig imponerer, og det er ikke i nærheten av hva man burde kunne forvente av et band som ga ut "Black Holes & Revelations". Samtidig hadde jeg ingen store forventninger, så jeg kan lett glede meg over de låtene som faktisk er bra. Hadde de gitt ut en EP med de beste låtene, hadde jeg blitt nyfrelst fanboi, føler jeg, men som et album holder det ikke mål. Til sist vil jeg rette et "hva babler dere om?" til folk som mener Muse er for inspirert av Queen. "The 2nd Law" har én sang hvor man kan høre Queen-inspirasjon, resten er ikke i nærheten av hverken Freddie, Brian, eller Queen som helhet. Med andre ord nytter det ikke å bruke det argumentet som kritikk lenger, og jeg er ikke så sikker på om det egentlig noengang har holdt vann.

 

 

 

3 av 6

 



 
 Neimen så fornøyde vi var da.

4 kommentarer

Noctiluca

15.10.2012 kl.18:27

Veldig god anmelelse! Jeg må si at jeg er veldig enig i det du skriver. Det er kun noen av låtene som virkelig står frem. Morsomt å høre meningen til en annen Muse-elsker :D

kanelerdigg

15.10.2012 kl.21:05

Noctiluca: Takk, det var hyggelig å høre. :) Og ja, det er alltid interessant å høre hva andre fans synes. :)

Yerko-san

17.10.2012 kl.13:55

tja, er enige i noen ting. Men må si at "the 2nd law" er et naturlig steg fra "the resistance" for Muse. Er ikke noe sjokk at cden ble som den er. Personlig synes jeg at Muse er like sterke som de alltid har vært. De har bare utviklet musikken. cden reklekterer også hvor de er i livet, iforhold til før.

Finner meg selv like denne cden like mye som alle de andre! selv om jeg er veldig fan av "heavy Muse". Må også nevne at jeg er veldig uenig i meningene dine om "The 2nd Law: Unsustainable". Den sangen er for meg, utrolig kraftig, og får virkelig fram beskjeden de har med hele cden! og "dubstep" du hører, er 100% laget av Matt bellamy, med hans fancy gitar! noe jeg synes er fantastisk!<3

Ellers veldig bra skrevet Mats-kun :)

kanelerdigg

17.10.2012 kl.15:00

Yerko: Takk for kommentar og godord, Yerko-san. :D

Jeg hørte aldri stort på "The Resistance", men jeg regner med at du har rett i det du sier. Når det gjelder "Unsustainable", så er den profesjonelt laget, så klart (Matt er et geni på gitar), men 1. Jeg har virkelig problemer med å like noe som minner om Skrillex, og 2. Jeg tror jeg aldri har hørt en sang jeg liker som inneholder tale i større grad, så det er nok ikke håp for meg vs. den sangen. :p Uansett moro å lese hva du synes om plata. :)

Skriv en ny kommentar

kanelerdigg

kanelerdigg

31, Fredrikstad

Musikkgal fyr som stadig oppdager ny og gammel musikk å høre på. Fant ut at han skulle begynne å skrive og publisere musikkanmeldelser, og havnet her. Skriver vanligvis ikke om seg selv i tredjeperson, men gjør et unntak akkurat nå.

Kategorier

Arkiv

hits