Anmeldelse av Van Morrison - Born to Sing: No Plan B




ZZZZZZZZZZ.....

Van Morrison, mannen bak den legendariske sangen "Brown Eyed Girl", er tilbake med et nytt studioalbum, hans 34. i rekken. Det begynner bli en stund siden storhetstiden hans n, men i likhet med andre veteraner som Paul McCartney og Neil Young, er det hyggelig se at han ikke har gitt seg enda. Skjnt, "Born to Sing..." er vel ikke akkurat comeback-albumet folk har ventet p.

For nevne stilen frst, s er hele albumet stort sett en blanding av jazz og blues, profesjonelt utfrt, og den er veldig avslappet og rolig. I tillegg er produksjonen svrt s elegant, med et varmt og intimt lydbilde. I s mte er dette den perfekte plata sette p i bakgrunnen en sen kveld du har besk av kjresten, eller som en avslutning p en hjemmefest, eller til og med som en start p sndagen, fyllesjuk eller ikke. Men som en god lytteopplevelse treffer den knapt nok treet blinken er festet til.

Det begynner ikke s verst, med pningslta og singelen "Open the Door (to Your Heart)", en av de f sangene med litt futt og fart i, og kanskje den mest fengende. S roer Van Morrison ned med "Goin' Down to Monte Carlo", en blueslt med et fascinerende lavmlt orgel i bakgrunnen som er som balsam for sjelen. Jeg nyter virkelig de frste tre-fire minuttene...inntil ting begynner gjenta seg selv mer enn godt er, og sangen gir seg jaggu ikke fr det har gtt over tte minutter, lenge etter at mitt toleranseniv for intetsigende pjatt har blitt passert. Og det i lpet av spor to. Bare tte sanger til...og her er problemet med albumet: Du kan begynne med nesten hvilken som helst sang, og synes den er fin, men etter to-tre av de, har du ftt dosa di, og du merker at hjernen desperat prver unnslippe situasjonen ved konsentrere seg om hva som helst annet enn den musikken du sitter og hrer p. "Close Enough For Jazz" er det litt mer driv i, bryter opp det monotone midtveis i plata, og tilfrer srt trengte fengende noter. Noe mindre imponerende blir det derimot nr du finner ut at sangen er en tidligere utgitt instrumental fra 1993 som han n har skrevet tekst til.



Jeg leste en sammenligning mellom "Born to Sing..." og "Moondance" fra 1971, hvor det trekkes fram at de deler den samme feelingen, det samme soundet. Her kan jeg vre delvis enig, men "Moondance", i motsetning til denne plata, har faktisk sanger som er vellagde og fengende. Og med en vokal som er langt bedre. Van Morrison hres ikke s aller verst ut her heller, men nr han befinner seg i sitt vre stemmeregister, s kan han bli irriterende, du merker at han butter mot grensa av hva han klarer.

Jeg hadde hpet at denne mannen skulle vise seg vre like vital som de gamle ringrevene Bob Dylan og Bruce Springsteen har vist seg vre i r, men det er bare innse at Van Morrison ikke er i nrheten av hva han en gang var. Med tanke p at hre p hele plata p en gang er en lidelse, burde jeg kanskje gi den en ner. Men siden 1. jeg ikke har altfor mye erfaring med jazz, og 2. bakgrunnsmusikk er kjekt til sitt bruk, s skal jeg la vre slakte den fullstendig. Uansett er jeg svrt skuffet.

2 av 6

Utdrag fra sangene p plata. Kanskje alt du noengang trenger hre fra den, skal sant sies.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kanelerdigg

kanelerdigg

31, Fredrikstad

Musikkgal fyr som stadig oppdager ny og gammel musikk hre p. Fant ut at han skulle begynne skrive og publisere musikkanmeldelser, og havnet her. Skriver vanligvis ikke om seg selv i tredjeperson, men gjr et unntak akkurat n.

Kategorier

Arkiv

hits