Anmeldelse av Van Morrison - Born to Sing: No Plan B




ZZZZZZZZZZ.....

 

Van Morrison, mannen bak den legendariske sangen "Brown Eyed Girl", er tilbake med et nytt studioalbum, hans 34. i rekken. Det begynner å bli en stund siden storhetstiden hans nå, men i likhet med andre veteraner som Paul McCartney og Neil Young, er det hyggelig å se at han ikke har gitt seg enda. Skjønt, "Born to Sing..." er vel ikke akkurat comeback-albumet folk har ventet på.

 

For å nevne stilen først, så er hele albumet stort sett en blanding av jazz og blues, profesjonelt utført, og den er veldig avslappet og rolig. I tillegg er produksjonen svært så elegant, med et varmt og intimt lydbilde. I så måte er dette den perfekte plata å sette på i bakgrunnen en sen kveld du har besøk av kjæresten, eller som en avslutning på en hjemmefest, eller til og med som en start på søndagen, fyllesjuk eller ikke. Men som en god lytteopplevelse treffer den knapt nok treet blinken er festet til.

 

Det begynner ikke så verst, med åpningslåta og singelen "Open the Door (to Your Heart)", en av de få sangene med litt futt og fart i, og kanskje den mest fengende. Så roer Van Morrison ned med "Goin' Down to Monte Carlo", en blueslåt med et fascinerende lavmælt orgel i bakgrunnen som er som balsam for sjelen. Jeg nyter virkelig de første tre-fire minuttene...inntil ting begynner å gjenta seg selv mer enn godt er, og sangen gir seg jaggu ikke før det har gått over åtte minutter, lenge etter at mitt toleransenivå for intetsigende pjatt har blitt passert. Og det i løpet av spor to. Bare åtte sanger til...og her er problemet med albumet: Du kan begynne med nesten hvilken som helst sang, og synes den er fin, men etter to-tre av de, har du fått dosa di, og du merker at hjernen desperat prøver å unnslippe situasjonen ved å konsentrere seg om hva som helst annet enn den musikken du sitter og hører på. "Close Enough For Jazz" er det litt mer driv i, bryter opp det monotone midtveis i plata, og tilfører sårt trengte fengende noter. Noe mindre imponerende blir det derimot når du finner ut at sangen er en tidligere utgitt instrumental fra 1993 som han nå har skrevet tekst til.

 



 

 Jeg leste en sammenligning mellom "Born to Sing..." og "Moondance" fra 1971, hvor det trekkes fram at de deler den samme feelingen, det samme soundet. Her kan jeg være delvis enig, men "Moondance", i motsetning til denne plata, har faktisk sanger som er vellagde og fengende. Og med en vokal som er langt bedre. Van Morrison høres ikke så aller verst ut her heller, men når han befinner seg i sitt øvre stemmeregister, så kan han bli irriterende, du merker at han butter mot grensa av hva han klarer.

 

Jeg hadde håpet at denne mannen skulle vise seg å være like vital som de gamle ringrevene Bob Dylan og Bruce Springsteen har vist seg å være i år, men det er bare å innse at Van Morrison ikke er i nærheten av hva han en gang var. Med tanke på at å høre på hele plata på en gang er en lidelse, burde jeg kanskje gi den en éner. Men siden 1. jeg ikke har altfor mye erfaring med jazz, og 2. bakgrunnsmusikk er kjekt til sitt bruk, så skal jeg la være å slakte den fullstendig. Uansett er jeg svært skuffet.

 

 

2 av 6

 

 

 

Utdrag fra sangene på plata. Kanskje alt du noengang trenger å høre fra den, skal sant sies.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kanelerdigg

kanelerdigg

31, Fredrikstad

Musikkgal fyr som stadig oppdager ny og gammel musikk å høre på. Fant ut at han skulle begynne å skrive og publisere musikkanmeldelser, og havnet her. Skriver vanligvis ikke om seg selv i tredjeperson, men gjør et unntak akkurat nå.

Kategorier

Arkiv

hits