By Request: Anmeldelse av The Dear Hunter - Act III: Life and Death (2009)

[By Request er anmeldelser der jeg har fått anbefalinger fra venner eller andre, som gjerne vil at jeg anmelder musikken de digger. Det ligger en viss fare i å bli venneløs ved å gjøre dette, men pytt pytt...]

 

KREATIVT ER DET JO


The Dear Hunter er navnet på et indie rock band fra USA, og var opprinnelig et sideprosjekt for Casey Crescenzo mens han var vokalist i post-hardcorebandet The Recieving End of Sirens. Han fant fort ut at han ville gjøre noe mer med sangene han skrev, og dermed ga han seg i The Recieving End of Sirens for å kjøre sitt eget løp. Siden 2006 har han som sjef i The Dear Hunter gitt ut tre fullengdere, tre EP-er, og et utrolig sært prosjekt der de lagde ni EP-er som hver omhandlet en farge, og samlet likesågodt det hele i et boxset (en slags best-of versjon med 11 sanger ble også gitt ut).

 

Jeg skal konsentrere meg om den foreløpig siste fullengderen som ble gitt ut i 2009. "Act III..." er den tredje delen i et konsept som etter planen skal utgis over seks album. For å si det kort og godt, så handler konseptet om en gutt kalt "The Dear Hunter", som ble født en gang på begynnelsen av 1900-tallet, og hvis Casey får gitt ut alle platene han har planlagt, skal vi få følge "The Dear Hunter"s liv helt fram til hans plutselige død. På "Act III..." må han bl.a. delta i hva jeg antar er første verdenskrig, forgifte faren sin og se stebroren sin dø. Jeg skulle gått nærmere inn på konseptet hadde jeg brydd meg i større grad. For sannheten er at tekst og konsept i musikk kan være så bra det bare vil, men det betyr ikke noe hvis ikke musikken fenger. Og når det gjelder musikken på "Act III..." så fenger den stort sett ikke.

 

                   Ut på tur, aldri sur.

 

Og det er fryktelig synd! For det er ingen tvil om at Casy Crescenzo har et overskudd at kreativitet. Bandet hans omtales som indie rock, men "Act III..." er langt mer enn hva den merkelappen skulle tilsi. Dette kan nemlig også omtales om prog-relatert rock, med inspirasjoner hentet fra alt fra Dream Theater til cabaret og musikaler (denne plata kunne vært basis for en Broadway-oppsetning, såpass mye minner deler av den meg om teater). Sangene er varierte i seg selv også; de aller fleste forandrer både stemning og rytme ihvertfall èn gang. Det er også en latterlig stor variasjon når det gjelder bruk av instrumenter. Og vet du hva, en gang iblant kommer det en seksjon jeg virkelig digger. Eksempler på dette er "This Beautiful Life", som iblant har en stilig "ba-ba-ba-ba-ba"-vokal, og "In Cauda Venenum" hvis åpning gir meg assosiasjoner til både latinomusikk og midtøsten og omegn. Samme sang har også en passe syk leadgitar i refrenget som fascinerer meg. I tillegg vil jeg si "Go Get Your Gun" er passe catchy og avslutningssangen "Life and Death" skaper en viss stemning jeg setter pris på.

 

Så hva er galt med plata? Vel, for meg er vokalen til Casey et stort aber. Teknisk sett er han svært god, men han har en evne til å plage øregangene mine. La oss kalle ham en mindre irriterende Cedric Bixler-Zavala (The Mars Volta) og en mer irriterende Matthew Belamy (Muse), så får du kanskje en idé om hva slags stemme han har. Han har vel en mer konvensjonell stemme enn noen av de to, men likevel. Uansett, et godt lag med reverb hadde nok gjort Caseys vokal bedre, den blir for tørr og slitsom som den er nå. Enda verre er det at sangene ikke evner å fenge som helhet. Hvis man hører på plata mens men driver med noe annet, kan det fungere helt greit, men når man setter seg ned og virkelig lytter, så blir det for langt mellom de bra seksjonene.

 

             Kanskje burde Casey prøvd seg som forfatter istedet? Han har da utseendet. 


Og bare for å gjøre det hele et par hakk kjipere, så er albumet nær kvalt av en produksjon som ikke gir rom for å puste, med tilnærmet null dynamikk. Dette er svært typisk for moderne musikkproduksjon (ja, hvorfor ikke gjøre det mer slitsomt for øra å nyte musikk?....), der fingerspill på akkustiske gitarer har like høyt volum som trommer i fullt firsprang, men "Act III..." synes jeg utmerker seg i dårlig produksjonsteknikk og mastering. Det som ofte skjer når dynamikken mangler, er at hvert element skiller seg mindre ut. Ta for eksempel all koringen på denne plata. Det er spilt inn veldig mye bakgrunnsvokaler, og de er bra utført, men de blir så utrolig veike og intetsigende takket være produksjonen. Jeg liker høylydt og nærmest aggressiv koring som virkelig gjør at en sang tar av, slik som The Beach Boys, The Beatles og Queen gjorde det. Som om ikke det var nok, hører jeg til og med litt skurring når jeg bruker hodetelefonene mine, og det er ikke ofte dèt skjer! Dette er et album som hadde hatt en enorm fordel av bedre produksjon, med tanke på hvor avansert instrumentering og innspilling det er snakk om.  

 

Det er nærmest umulig for meg å anbefale denne plata til noen. Jeg hører at bandet er talentfullt, jeg skulle bare ønske de klarte å fokusere mer på hver enkelt sang slik at kvaliteten heves, og fått inn en produsent som vet hva han driver med. Men hvis du nå liker Dream Theater, The Mars Volta, Coheed & Cambria, Muse og musikaler, så kan du alltids hoppe i det.

 

 

2 av 6

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kanelerdigg

kanelerdigg

32, Fredrikstad

Musikkgal fyr som stadig oppdager ny og gammel musikk å høre på. Fant ut at han skulle begynne å skrive og publisere musikkanmeldelser, og havnet her. Skriver vanligvis ikke om seg selv i tredjeperson, men gjør et unntak akkurat nå.

Kategorier

Arkiv

hits