By Request: Anmeldelse av The Dear Hunter - Act III: Life and Death (2009)

[By Request er anmeldelser der jeg har ftt anbefalinger fra venner eller andre, som gjerne vil at jeg anmelder musikken de digger. Det ligger en viss fare i bli vennels ved gjre dette, men pytt pytt...]

KREATIVT ER DET JO


The Dear Hunter er navnet p et indie rock band fra USA, og var opprinnelig et sideprosjekt for Casey Crescenzo mens han var vokalist i post-hardcorebandet The Recieving End of Sirens. Han fant fort ut at han ville gjre noe mer med sangene han skrev, og dermed ga han seg i The Recieving End of Sirens for kjre sitt eget lp. Siden 2006 har han som sjef i The Dear Hunter gitt ut tre fullengdere, tre EP-er, og et utrolig srt prosjekt der de lagde ni EP-er som hver omhandlet en farge, og samlet likesgodt det hele i et boxset (en slags best-of versjon med 11 sanger ble ogs gitt ut).

Jeg skal konsentrere meg om den forelpig siste fullengderen som ble gitt ut i 2009. "Act III..." er den tredje delen i et konsept som etter planen skal utgis over seks album. For si det kort og godt, s handler konseptet om en gutt kalt "The Dear Hunter", som ble fdt en gang p begynnelsen av 1900-tallet, og hvis Casey fr gitt ut alle platene han har planlagt, skal vi f flge "The Dear Hunter"s liv helt fram til hans plutselige dd. P "Act III..." m han bl.a. delta i hva jeg antar er frste verdenskrig, forgifte faren sin og se stebroren sin d. Jeg skulle gtt nrmere inn p konseptet hadde jeg brydd meg i strre grad. For sannheten er at tekst og konsept i musikk kan vre s bra det bare vil, men det betyr ikke noe hvis ikke musikken fenger. Og nr det gjelder musikken p "Act III..." s fenger den stort sett ikke.

Ut p tur, aldri sur.

Og det er fryktelig synd! For det er ingen tvil om at Casy Crescenzo har et overskudd at kreativitet. Bandet hans omtales som indie rock, men "Act III..." er langt mer enn hva den merkelappen skulle tilsi. Dette kan nemlig ogs omtales om prog-relatert rock, med inspirasjoner hentet fra alt fra Dream Theater til cabaret og musikaler (denne plata kunne vrt basis for en Broadway-oppsetning, spass mye minner deler av den meg om teater). Sangene er varierte i seg selv ogs; de aller fleste forandrer bde stemning og rytme ihvertfall n gang. Det er ogs en latterlig stor variasjon nr det gjelder bruk av instrumenter. Og vet du hva, en gang iblant kommer det en seksjon jeg virkelig digger. Eksempler p dette er "This Beautiful Life", som iblant har en stilig "ba-ba-ba-ba-ba"-vokal, og "In Cauda Venenum" hvis pning gir meg assosiasjoner til bde latinomusikk og midtsten og omegn. Samme sang har ogs en passe syk leadgitar i refrenget som fascinerer meg. I tillegg vil jeg si "Go Get Your Gun" er passe catchy og avslutningssangen "Life and Death" skaper en viss stemning jeg setter pris p.

S hva er galt med plata? Vel, for meg er vokalen til Casey et stort aber. Teknisk sett er han svrt god, men han har en evne til plage regangene mine. La oss kalle ham en mindre irriterende Cedric Bixler-Zavala (The Mars Volta) og en mer irriterende Matthew Belamy (Muse), s fr du kanskje en id om hva slags stemme han har. Han har vel en mer konvensjonell stemme enn noen av de to, men likevel. Uansett, et godt lag med reverb hadde nok gjort Caseys vokal bedre, den blir for trr og slitsom som den er n. Enda verre er det at sangene ikke evner fenge som helhet. Hvis man hrer p plata mens men driver med noe annet, kan det fungere helt greit, men nr man setter seg ned og virkelig lytter, s blir det for langt mellom de bra seksjonene.

Kanskje burde Casey prvd seg som forfatter istedet? Han har da utseendet.


Og bare for gjre det hele et par hakk kjipere, s er albumet nr kvalt av en produksjon som ikke gir rom for puste, med tilnrmet null dynamikk. Dette er svrt typisk for moderne musikkproduksjon (ja, hvorfor ikke gjre det merslitsomt for ra nyte musikk?....), der fingerspill p akkustiske gitarer har like hyt volum som trommer i fullt firsprang, men "Act III..." synes jeg utmerker seg i drlig produksjonsteknikk og mastering. Det som ofte skjer nr dynamikken mangler, er at hvert element skiller seg mindre ut. Ta for eksempel all koringen p denne plata. Det er spilt inn veldig mye bakgrunnsvokaler, og de er bra utfrt, men de blir s utrolig veike og intetsigende takket vre produksjonen. Jeg liker hylydt og nrmest aggressiv koring som virkelig gjr at en sang tar av, slik som The Beach Boys, The Beatles og Queen gjorde det. Som om ikke det var nok, hrer jeg til og med litt skurringnr jeg bruker hodetelefonene mine, og det er ikke ofte dt skjer! Dette er et album som hadde hatt en enorm fordel av bedre produksjon, med tanke p hvor avansert instrumentering og innspilling det er snakk om.

Det er nrmest umulig for meg anbefale denne plata til noen. Jeg hrer at bandet er talentfullt, jeg skulle bare nske de klarte fokusere mer p hver enkelt sang slik at kvaliteten heves, og ftt inn en produsent som vet hva han driver med. Men hvis du n liker Dream Theater, The Mars Volta, Coheed & Cambria, Muse og musikaler, s kan du alltids hoppe i det.

2 av 6

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kanelerdigg

kanelerdigg

32, Fredrikstad

Musikkgal fyr som stadig oppdager ny og gammel musikk hre p. Fant ut at han skulle begynne skrive og publisere musikkanmeldelser, og havnet her. Skriver vanligvis ikke om seg selv i tredjeperson, men gjr et unntak akkurat n.

Kategorier

Arkiv

hits