Anmeldelse av Bruce Springsteen - Wrecking Ball

 

 SPRINGSTEEN NÅR NYE HØYDER


Jeg er ikke akkurat den største Bruce Springsteen-fanboien. Jeg liker en del sanger av ham, men jeg synes for eksempel at halve "Born to Run" er ubrukelig, og "Nebraska" er en av de kjipeste platene jeg noengang har kjøpt. Når jeg valgte å høre på den nye plata hans hadde jeg derfor ingen spesielle forventninger. "Kanskje er det en bra sang eller to", tenkte jeg i mitt stille sinn. Ekstra gledelig var det derfor at albumet som helhet appellerte til meg nesten fra første stund. Og det var faktisk et av bonussporene som gjorde at jeg ble svært så positivt innstilt. "American Land" er en helt vanvittig kul låt, og burde være en del av ethvert vorspiel. Sterkt inspirert av irsk folkemusikk, og en slags blanding av Flogging Molly og The Pogues, er det en av de beste avslutningene på en plate jeg noensinne har hørt. Og det er kun et bonusspor! Den fortjener bedre, men jeg skal ikke klage for mye, for storparten av albumet er slett ikke så langt bak når det gjelder kvalitet.

Det som gjør dette til min favoritt Bruce Springsteen-plate er rett og slett at mye av materialet henter inspirasjon fra irsk folkemusikk. Jeg er absolutt ingen ekspert på den sjangeren, men omtrent halvparten av sangene kunne vært framført i en irsk pub av et lokalt irsk band uten at noen hadde reagert det minste. Bortsett fra å danse og synge med, selvfølgelig (det kan jo diskuteres at flere kjennetegn for irsk folkemusikk også er å finne i tradisjonell amerikansk folkemusikk og at det er litt tilfeldig at denne platen ble såpass irskaktig, men det bryr meg ikke nevneverdig). Særdeles vellykkede låter i denne kategorien er tittelsangen, "Shackled and Drawn" og "Death of My Home Town". Alle tre er småaggressive låter fulle av liv og nerve som får det til å rykke godt i både rocke- og folkefoten. Men det er ikke kun futt og fart som gjelder. "Jack of All Trades" er en slags ballade i samme lyriske stil som albumet som helhet, og som avsluttes med en nydelig gitarsolo av Tom Morello, en mann som også dukker opp på "This Depression". Jeg har aldri vært særlig glad i noe av det Tom Morello har gjort i sin karriere, men jeg innrømmer glatt at han vet å spille en gitarsolo med følelse. 

        Mannen tar seg jo fortsatt bra ut!

 Apropos lyrisk stil: De fleste sangene på "Wrecking Ball" omhandler sosial urettferdighet, arbeidsledighet, kapitalistenes grådighet og den amerikanske "sjelen" som har råtnet på rot. Men Bruce har samtidig en klar positiv innstilling, og oppfordrer og tror på at det kommer til å ordne seg, så lenge folk samarbeider og hjelper hverandre.


Nå skal det sies at ikke alle sangene er av høy kvalitet. Den overnevnte "This Depression", en relativt rolig låt der Bruce prøver å være så følsom som mulig, imponerer ikke låtskrivermessig og rører så absolutt ikke ved sjela, og dermed må det kunne kalles en mislykket sang. "You've Got It" er en heller tam låt med en irriterende vokalmelodi inspirert av gammel rock'n'roll, og bonuslåta "Swallowed Up (In the Belly of the Whale) er rett og slett håpløst dårlig. Men hvis en bonuslåt er dårlig, er det lett å overse, mens hvis en bonuslåt er glimrende, så løfter det hele plata. Artig hvordan det fenomenet funker. Andre sanger som bør nevnes som er bra, men ikke glimrende, er "Rocky Ground", en rolig gospel/pop-låt med bakgrunnsvokal og rapping (!) av Michelle Moore, og åpningssporet "We Take Care of Our Own", som er en trygg og erketypisk Springsteen-låt. Albumet avsluttes med "We Are Alive", en godlåt som får meg til å tenke på både cowboyer og Mexico. Men avsluttes og avsluttes...vi har jo "American Land" helt til slutt, som bonusspor nummer to, og som akkurat nå er årets låt for min del (ja, jeg vet den ble skrevet for noen år siden, men det har ingenting å si).

             Ok, *pust* *pes* klapp i hendene en gang til *pes* *pust*.

Lydmessig er albumet ganske moderne, men også svært variert (noe som er mangelvare i moderne produksjon, og til dels låtskriving). Det er masse forskjellige instrumenter som brukes, det er interessante backing-vokaler og det merkes at produsenten og lydteknikerne har tatt seg flid med å tilpasse lydbildet til hver sang, stort sett med hell. Det eneste negative er at volumet kunne vært noe lavere, både trommer og blåseinstrumenter skurrer ganske bra noen ganger. Jeg mistenker at det er masteringen som har skylden her, noe som har vært veldig typisk de siste 15 årene, helt siden plateselskapene begynte å overse at vi faktisk har en volumknapp på stereoen vår vi kan justere. Men det er ikke så ille at det ødelegger lytteopplevelsen, langt ifra. Bruce Springsteen er fortsatt en svært relevant artist i en alder av 63 år, og han har prestert å spille inn og gi ut noe som er det beste albumet jeg har hørt fra ham foreløpig. Kanskje jeg forandrer mening når jeg får hørt på flere av de mest populære platene hans, men jeg er faktisk ikke så sikker på det. Jeg er farlig nær å gi "Wrecking Ball" en femmer, men en svak låt for mye gjør at jeg havner på en veldig sterk firer. Neste gang bør han gi ut 10 låter i samme stil som "American Land", da hadde jeg fort gitt ham en sekser!

 

4 av 6 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kanelerdigg

kanelerdigg

32, Fredrikstad

Musikkgal fyr som stadig oppdager ny og gammel musikk å høre på. Fant ut at han skulle begynne å skrive og publisere musikkanmeldelser, og havnet her. Skriver vanligvis ikke om seg selv i tredjeperson, men gjør et unntak akkurat nå.

Kategorier

Arkiv

hits