Anmeldelse av Neil Young & Crazy Horse - Psychedelic Pill

 

NEIL YOUNG HVILER ALDRI

 

Så er Neil Young klar igjen med enda et album. Sammen med backingbandet Crazy Horse ga han ut cover-plata "Americana" tidligere i år, som viste seg å være en skuffelse, fra canadieren som har gjort det til vane å skuffe fansen i senere år. Da planene om å slippe et dobbeltalbum med den samme konfigurasjonen av musikere ble offentliggjort, følte jeg meg ikke videre optimistisk, og ble derfor svært positivt overrasket over den første singelen*, som nærmest knuste alt som var å finne på "Americana". De andre sangene han slapp før utgivelsen av albumet var av noe lavere kvalitet, men jeg hadde fortsatt et håp om et album som det var verdt å høre på. Så er "Psychedelic Pill" verdt all ventinga? Jeg heller faktisk mest mot et "ja", skjønt med noen kvaler.

 

Det kommer nemlig i stor grad an på hvilken Neil du foretrekker. Den rolige, akkustiske Neil eller jamband-Neil? På denne utgivelsen er det stort sett den sistnevnte du får se. Mer enn noen gang, vil jeg si, for den første sangen på plata, "Driftin' Back", er over 27 minutter lang, og, så vidt jeg vet, den klart lengste Neil Young-låta noensinne. Sangen er en endeløs oppvisning i sløv jamming, der Neil skifter mellom å vri diverse lyder ut av gitaren sin, og synge tekststrofer han finner på der og da. Det virker som det eneste planlagte i denne sangen er tempoet og "refrenget". Greit nok, det er jo litt imponerende at noen klarer å lage en sang ut av nærmest ingenting på den måten, men det er uansett den svakeste sangen på skiva. Ikke det at den suger, men den blir aldri bedre enn småkjedelig. Den fungere forsåvidt helt greit som bakgrunnsmusikk, så verdiløs er den ikke.

 


Neil Young kan rocke på sine gamle dager

 

Tittellåta er inkludert på plata to ganger (!). Første gangen du hører den vil du oppleve en helt forferdelig effekt kalt "phasing"* som fullstendig gjennomsyrer sangen. Eller, effekten i seg selv er vel ikke forferdelig, det er mer måten den er brukt på. I små doser kan det være en smart effekt, og jeg skjønner at de sikkert ville alludere til psykedelisk musikk fra 60-tallet, men snakk om overkill. Sangen i seg selv, derimot, er en badass rockelåt i kjent Crazy Horse-stil, og burde være en stor opplevelse på konserter. Heldigvis er det helt til slutt på plata plassert en alternativ mix av sangen som viser hvor bra den egentlig er. Selv Neil Young skjønte kanskje at folk flest ville mislike phasing-versjonen.

 

De korte låtene på plata er faktisk alle av god kvalitet. "Born In Ontario" er en fullgod rockelåt, kanskje enda bedre enn tittellåta, mens "Twisted Road", som jeg allerede har omtalt, fortsatt er en glede å høre på. "For the Love of Man", den siste av de kortere sangene, er unntaket på platen, i og med at det er svært rolig og nærmest spirituell, uten et spor av distortion på gitarene og en vokal som kunne kommet fra en engel. En gammel, lettere skjelvende engel, riktignok, men likevel, stemmen til Neil er så nydelig som den kan være akkurat nå. Hvis ryktene er sanne, handler denne sangen om sønnen hans som har Downs Syndrom, og med den kunnskapen treffer teksten godt i hjerterota.

 


Her med Crazy Horse.

 

Den lengre låta "She's Always Dancing" er bra, og ligger midt imellom en jam og en godt konstruert sang med sine 8 minutter. Da gjenstår det bare 16-minutter-sangene "Ramada Inn" og "Walk Like a Giant". Førstnevnte liker jeg litt bedre nå enn da jeg anmeldte den, muligens fordi den virker som en opptur etter en altfor lang jam-låt og phasing overkill, mens den sistnevnte er og blir en kremlåt, minst like episk som da den ble sluppet som singel.

 

Totalt sett er dette en plate jeg liker godt, problemet er bare at det er først på spor fire at det virkelig tar av for min del. Altså cirka tre kvarter inn i skiva, da mange andre plater allerede er ferdige. Likevel, overrasket eller skuffet er jeg ikke, fordi det finnes ikke noe slikt som et perfekt dobbeltalbum (skjønt "Blonde on Blonde" og "The White Album" kommer ganske nærme). Ikke er de dårligste låtene så dårlige heller, så jeg velger å se positivt på dette og anbefale platen. Vel og merke hvis du trives med en Neil Young som jammer og rocker i cirka 90 minutter, med et minumum av den intime stemningen han fokuserte mye på i begynnelsen av karrieren. Løp og kjøp, eller forbli sittende slapp og svett i godstolen og last den ned.

 

 

4 av 6

 

 

Fullversjonen av "Walk Like a Giant", muligens den beste sangen på plata.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kanelerdigg

kanelerdigg

32, Fredrikstad

Musikkgal fyr som stadig oppdager ny og gammel musikk å høre på. Fant ut at han skulle begynne å skrive og publisere musikkanmeldelser, og havnet her. Skriver vanligvis ikke om seg selv i tredjeperson, men gjør et unntak akkurat nå.

Kategorier

Arkiv

hits